Hvorfor har vi tidevann?

Flo- og fjæretider der du er

Havet blir klemt og buler

Både månen og sola påvirker tidevannet, og selv om solas tiltrekningskraft er 178 ganger større enn månen, er det likevel månen som har størst effekt fordi den er så mye nærmere jorda.

Tiltrekningskraften klemmer havet i sammen til to buler på motsatte sider av jordkloden: En ligger i retning månen, og en litt mindre er på den motsatte siden. På grunn av jordas rotasjon virker bulene som to kjempebølger, tidevannsbølger, som kontinuerlig beveger seg rundt planeten vår.

Topografi skaper forskjeller

Midt på havet er hver tidevannsbølge rett under en meter høy sammenliknet med vannet i bølgedalene mellom dem. Likevel er variasjonene mellom flo og fjære veldig forskjellig fra sted til sted. Forskjellen kan gå fra nesten ingen til over 16 meter.

Grunnen er at vannet i verdenshavene er begrenset av dybden, formen og avstanden mellom kontinentene, det vi kaller topografien. Resultatet blir at tidevannet oppfører seg mer som vann som plasker rundt i et bulkete og skeivt kar, enn i et glatt og jevnt kar. Noen steder flyter vannet fritt og fort, mens andre steder, der vannet må igjennom smalere kanaler, flyter vannet mye saktere. Tidevannsmodellen som forutsetter at jordkloden er glatt og dekket av et jevnt lag med vann heter likevektstidevann.

To flo og fjære i døgnet - nesten

Et døgn på jorda er tiden det tar kloden å rotere én gang rundt sin egen akse. Dette kalles et sant soldøgn, og varer omtrent 24 timer. Men tiden det tar for jorda til å nå samme posisjon i relasjon til månen er 24 timer og 50 minutter, og kalles et månedøgn. Grunnen til at et månedøgn er lenger enn et soldøgn er at månen roterer rundt jorda i samme retning som jorda roterer rundt sin egen akse. Derfor tar det jorda gjenomsnittlig 50 minutter å “ta månen igjen”.

Fordi månens tiltrekningskraft er mer enn dobbelt så sterk som solas, så følger tidevannet månedøgnet, ikke soldøgnet. Det tar et halvt månedøgn, omtrent 12 timer og 25 minutter, fra høyvann til neste høyvann, og dermed er det både høy- og lavvann nesten to ganger i døgnet.

Springflo og -fjære

Månefasene påvirker tidevannet. Den største forskjellen mellom flo og fjære er rundt nymåne og fullmåne. I tiden rundt disse månefasene er jorda, månen og sola på linje med hverandre og kreftene fra sola og månen trekker i samme retning. Dette kalles spring, eller “storsjøan” og gjør at vi kaller høy- og lavvann i springperioden for henholdsvis springflo og springfjære.

Dersom spring sammenfaller med vårjevndøgn eller høstjevndøgn, når sola er rett over ekvator, kan forskjellen mellom flo og fjære forsterkes og bli enda større.

Begrepet påskefjære eller langfredagsfjæra kommer av dette: Fordi første påskedag er den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn betyr det at i dagene mellom palmesøndag og første påskedag vil det være en fullmåne i tillegg til vårjevndøgn. Det kan føre til enda større tidevannsforskjeller, og dersom det blir påskesol og høytrykk i tillegg kan lavvannet bli ekstra lavt.

Nippflo og -fjære

Den minste tidevannsforskjellen får vi da månen er i fasene første eller siste kvarter, eller halvmåne. I tiden rundt disse to månefasene virker tiltrekningskreftene til månen og sola mot hverandre.

Dette kalles nipp, eller “småsjøan”, og skjer omtrent en uke etter spring. Høy- og lavvann i en nipperiode kalles nippflo og -fjære.

Månefasene der du er

Været og stormflo

Tiltrekningskreftene i det astronomiske jord-måne-sol-systemet kan forutsi tidevannet nøyaktig, og det er disse verdiene som ender opp i tidevannstabeller, men det er flere faktorer som påvirker tidevannsforskjellene.

Været i form av lufttrykk og/eller vind påvirker tidevannet og kan føre til høyere eller lavere tidevann enn forventet. Sterke fralandsvinder kan flytte vannet vekk fra kysten, motsatt kan sterk vind som blåser mot land føre til at vannet stues opp ved kysten. I tillegg kan høytrykk gi dager med vesentlig lavere tidevann, samtidig som lavtrykk kan gjøre at tidevannet blir mye høyere enn det som er vanlig.

Stormflo oppstår når været i form av vind og lufttrykk gir oss høyere tidevann enn forventet. Vi kan få ekstra høy vannstand dersom stormfloen sammenfaller med en springperiode der både månen og solas tiltrekningskraft jobber i sammen og lager høyere tidevann.

Perigeum forsterker effekten

Fordi månens bane rundt jorda er elliptisk så varierer avstanden mellom månen og jorda. Når månen er på sitt nærmeste til jorda kalles det perigeum, på folkemunne kjent som en supermåne. Dersom perigeum sammenfaller med full- eller nymåne kan det føre til en ekstra høy springflo, en såkalt perigeumsspringflo ettersom månens tiltrekningskraft blir enda større. Motsatt effekt oppstår ved apogeum, det som vi kaller en mikromåne.

Selv om tidevannsforskjellen under en supermåne ikke er så mye i forhold til en “vanlig” springflo kan summen av alle kreftene som påvirker tidevannet -månens posisjon og avstand, sola, jevndøgn vind og lufttrykk- likevel føre til usedvanlig høy vannstand.

Havet ebber og flør

Havet ebber når det går fra flo til fjære, eller høy- til lavvann, motsatt flør det når det går fra fjære til flo, eller lav- til høyvann. Bunnen som blir liggende tørr når det er lavvann kaller vi fjæra.

Bevegelsen fra flo til fjære er gradvis, og høydeforskjellen mellom høy- og lavvann skaper en tidevannsstrøm som er sterkest rundt flo eller fjære. I løpet av et kvart månedøgn, eller 6 timer, 12 minutter og 30 sekunder varierer vannets hastighet.

Tidevannet i Norge

Selv om gjennomsnittstidevannet midt i havet er rundt en meter, kan tidevannsforskjellen i noen kyststrøk være ti ganger større.

I Norge er den astronomiske tidevannsforskjellen (sol-måne-jord-systemet) mellom høy- og lavvann minst på Øst- og Sørlandet og størst i Nord Norge. I Mandal er det kun 0,50 meters tidevannsforskjell, mens i Vadsø er forskjellen 3,97 meter.

Verdens høyeste tidevann er i Bay of Fundy i Nova Scotia i Canada, der forskjellen mellom flo og fjære er opp til 16,3 meter.

Tidevannsstrømmer og Saltstraumen

Tidevannsstrømmer kan bli ekstra sterke når vannet fra havet skal bevege seg igjennom trange kanaler som for eksempel fra havet og inn i fjorder. Tidevannshøyden, forskjellen mellom flo og fjære, driver store vannmasser igjennom et smalt løp som gir det høy hastighet og store strømninger i vannet.

Saltstraumen øst for Bodø i Nord Norge er en av de største tidevannstrømmene i verden. Hastigheten i tidevannsstrømmen er rundt 10-15 knop (5-8 meter i sekundet), og skaper virvler i vannet der hastigheten kan bli enda større. Rundt flo og fjære er strømmen på sitt sterkeste.

I store fjorder med trange innløp strupes tidevannet og forskjellen mellom flo og fjære blir mindre. Dette er fordi at tidevannsbølgen ikke klarer å fylle opp fjorden før den tømmes igjen.

Tre typer tidevann

Det er tre typer tidevann: Halvdaglig, daglig og blandet tidevann.

1. Halvdaglig tidevann: Flo og fjære to ganger i døgnet. Atlanterhavet har halvdaglig tidevann.
2. Daglig tidevann: Noen steder har kun en flo og en fjære i døgnet. Dette finnes i Mexicogulfen.
3. Mikset tidevann: Stillehavet og Det indiske hav har det som vi kaller mikset tidevann som er en blanding av halvdaglig og daglig tidevann der flo og fjære kommer i ulike høyder. (Kilde: yr.no).

Månens påvirkning på mennesker

Noen tror at månens tiltrekningskraft også påvirker oss mennesker fordi kroppen vår inneholder mer enn 70% vann, men det er ingen vitenskapelige bevis på at dette faktisk er sant. Menneskroppen er altfor liten, sammenliknet med havet, for at tidevannet kan føles i kroppen.

Det kan likevel ikke utelukkes at fullmånen gir en effekt i menneskekroppen, og studier viser at månefasene kan påvirke søvnkvaliteten vår.